I november 1956 vedtok Stortinget etter forslag fra Justisdepartementet at også de sivile vernepliktige - eller sivilarbeiderne som de den gang ble kalt - skulle ha en ombudsmann å vende seg til med sine problemer. Hverken Justisdepartementet eller Stortinget fant grunn til å opprette en ny ombudsmannsinstitusjon for de relativt få sivilarbeidere, men fant at det mest hensiktsmessige ville være å utvide Ombudsmannsnemnda for Forsvarets virkeomrade til også å omfatte sivilarbeiderne. Samtidig besluttet Stortinget å øke nemndas medlemstall fra fem til syv. Ombudsmannen og nemnda har således siden 1956 hatt en tosidig funksjon. Samme person og samme nemnd er i realiteten to ombudsmenn og to nemnder, en for Forsvarets personell og en for de sivile vernepliktige. Denne todeling av Ombudsmannens og nemndas virksomhet har virket tilfredsstillende og problemløst for alle parter.

Da Stortinget i begynnelsen av 1960-årene drøftet å etablere ordningen med en sivil ombudsmann, var det naturlig at spørsmålet om en sammenslåing av de tre ombudsmannsinstitusjoner meldte seg. I 1964 oppnevnte Presidentskapet et utvalg på fire medlemmer til å uttale seg om en eventuell utvidelse av arbeidsområdet for Stortingets ombudsmann for forvaltningen til også å omfatte det arbeidsomrade som er tillagt Ombudsmannen for Forsvaret og Ombudsmannen for vernepliktige sivilarbeidere. SpørsmåIet om en slik utvidelse hadde først vært reist av Utenriks- og konstitusjonskomiteen i to innstillinger for 1961 - 1962 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Militærkomiteen hadde også tatt opp spørsmålet om revisjon av instruksen for Forsvarets ombudsmannsnemnd på et tidligere tidspunkt. I et notat om saken redegjorde Ombudsmannen for Forsvaret, med tilslutning av nemnda, for sitt syn på spørsmålet om sammenslåing. Ombudsmannen pekte på at det ville være en viss forskjell på institusjonene og deres virksomhet og at en sammenslåing neppe ville være hensiktsmessig.

I utvalget som var oppnevnt av Presidentskapet, pekte flertallet på at Forsvarets ombudsmannsnemnd og Ombudsmannsnemnda for sivilarbeiderne etter hvert hadde sikret seg en sikker posisjon blant mannskaper og tjenestemenn, og at det uten tvil ville være egnet til å skape uro hvis det ble foretatt en gjennomgripende omorganisering av de to institusjonene. Dette hensyn ble tillagt stor vekt av flertallet. Mindretallet mente det ville være riktig og mest hensiktsmessig å samle ombudsmannskontrollen ett sted, nemlig hos Stortingets ombudsmann for forvaltningen, hvor det burde etableres en egen avdeling for Forsvaret og sivilarbeiderne. Mindretallet antok at det ville være hensiktsmessig å opprettholde de to ombudsmannsnemnder som rådgivende organer for Ombudsmannen på de spesielle fagområder de hadde stelt med, fordi nemndene hadde nedlagt et verdifullt arbeid og at det etter hvert gjennom deres medvirkning var skapt klarere retningslinjer med hensyn til mannskapenes sosiale og økonomiske rettigheter i deres forskjellige tjenesteforhold. Spørsmålet har senere ikke vært tatt opp igjen.